”Parforholdet er over, men ikke foreldreskapet” (Andersen, 2003, side 119).

¾ av norske barn bor sammen med begge foreldrene. De siste årene har imidlertid antallet skilsmisser økt, og mange barn opplever foreldrebrudd. I 2004 ble 11 050 ekteskap oppløst, og 11 600 barn under 18 år opplevde at foreldrene skilte seg, ifølge Statistisk sentralbyrå. I tillegg oppløses mange samboerskap hvor partene har barn. Det finnes ingen statistikk over oppløste samboerskap med barn, men Jensen (2003) hevder at risikoen for foreldrebrudd er 2 1/2 – 3 ganger så stor for barn født i samboerskap. Dessuten er stadig flere barn født utenfor forhold.
 
Ulike undersøkelser tyder på at mellom 78 og 88 % av alle barn som ikke bor sammen med begge sine foreldre bor fast hos mor (Voie, 2004). Nyere tall fra trygdeetaten viser en økning i antall kvinnelige barnebidragspliktige/mannlige barnebidragsmottakere frem til 2003. Etter 2003 har andelen mannlige bidragmottakere ligget stabilt på 8.1 %. Trygdeetatens tall gir imidlertid ingen utfyllende oversikt over barnefordelingen etter et samlivsbrudd, fordi mange ordner seg med private avtaler.

Et samlivsbrudd er i seg selv en stor belastning, men kan være en ytterligere utfordring når partene også skal bli enige om barnefordeling og samværsordninger. Tidligere het det ofte at den ene parten ”ble sittende igjen” med barna, mens det i dag gjerne fokuseres på hvem som ”får” barna. Ordbruken er neppe tilfeldig. Å miste den daglige kontakten med barnet anses for mange som et tap. Undersøkelser viser at jo mer samvær foreldre har med barna – desto mer fornøyde er de, og fornøyde foreldre kan gi mer fornøyde barn. Det er derfor en utfordring å komme frem til gode løsninger, som passer både for foreldre og barn, og som sikrer at begge foreldrene får delta i barnets liv.